FRYD OG GAMMEN - GRAMMATIKK.

Grammatikk er noe du får hilse på før eller senere, enten du vil eller ikke. Selv på den gråeste dag, slipper du ikke unna. Grammatikk er nødvendigvis ikke det mest spennende du er borti, men det er høyst nødvendig. Ved studiestart regnet jeg selvfølgelig med undervisning i grammatikk, men å ha grammatikk som eget fag, var jeg nok ikke helt forberedt på. For du og du, så mye rar grammatikk det finnes der ute.

Vel, grammatikkundervisningen er over for denne gang (siste time i dag faktisk), så det blir spennende å se om jeg har lært noe som helst da eksamen kommer. Håper det. I løpet av studietiden skal begrep jeg aldri har vært borti før, bli naturlige fagbegrep i norsk grammatikk. Det kan bli spennende.

Under kan du få et aldri så lite innblikk i hva vi har gått gjennom.

Vokaler og konsonanter.

Første time omhandlet vokaler og konsonanter, en time jeg husker veldig godt. Denne timen fikk vi en mer omfattende forståelse av hvordan vokalene og konsonantene fungerer som lyder. Det var nesten litt artig å utforske hvor i munnen lydene ble laget, og hvordan munnen åpnet seg forskjellig ettersom hvilke bokstaver en skulle uttale. Ting jeg aldri har tenkt over før.

Fonologi.

Fonologi er læren om språklydene, altså lydlære. Fonem er talespråkets minste betydningskillende enhet, altså som kan endre betydningen av et ord. Fonemene realiseres i skriftspråket som grafemer (bokstaver). Et grafem er derfor den minste betydningskillende enheten i skriftspråket. Logisk nok. Som de fleste vet har det norske alfabetet 29 ulike bokstaver, dvs. grafemer.

Det finnes flere viktige begreper innenfor fonologi:

• Stavelse: er et fonem eller en kombinasjon av fonemer der vokalen er sentrum innenfor en større helhet. Forskjellig. Tre stavelser, vokalene er kjernen i stavelsen.
• Trykk: Forskjellig. Én stavelse i et ord med større trykk enn de andre i uttalen.
• Tonem: Ord med samme fonemer uten å endre trykket. Bønner – bønder uttales likt, men har forskjellig betydning.
• Kvantitet/lengde: Pen – penn. Lang eller kort vokal har en betydningsskillende funksjon.
• Intonasjon: Setningsmelodi. Måten man sier en ting på gir forskjellig mening (spørrende/kommando).
• Assimilasjon: Økonomisering. En lyd blir gjort mer lik nabolyden. Det oppstår flere assimilasjoner jo fortere man snakker (får «dårligere» tid).
• Elisjon: En eller flere lyder som blir utelatt som følge av økonomisering.
• Haplologi: Samme lydforbindelse kommer to ganger etter hverandre, hvor det er mulig å elisjonere den ene. I dette tilfellet kunne det blitt haplologi til haplogi i talespråket.

Morfologi.

Morfologi er ordlære, som omhandler språkets bøyningsformer, hvordan ord er bygd opp og blir bøyd, og ordlagingssystem, som vil si hvordan ord dannes og hvordan ord blir delt inn i ordklasser. Morfem er det minste elementet i språket som selvstendig har en betydning, noe som gjelder både for skriftspråket og talespråket. Det finnes to hovedgrupper av morfemer: leksikalske morfemer, dvs. hovedinnholdet i et ord, og grammatiske morfemer. Grammatiske morfemer er igjen delt opp i bøyningsmorfemer, dvs. endelsen av det leksikalske morfemet som markerer grammatiske nyanser av et leksikalsk morfem, og avledningsmorfemer, som endrer betydningen og/eller ordklassetilhørighet av det leksikalske morfemet. Ordet kan også være en sammensetning som er ord med to eller flere leksikalske morfemer.

Ordklasser.

Vi har ti ulike ordklasser:

• Substantiv: kan ha flere ulike funksjoner i en setning.
• Verb: omfatter ord som typisk betegner noe som skjer.
• Adjektiv: betegner egenskaper ved substantiver.
• Pronomen: klasse av ord som kan erstatte plassen for et substantiv eller et adjektiv i setningen, og som henviser til den talende, den tiltalte, noe tilstedeværende eller omtalt, eller til noe ubestemt.
• Adverb: står til andre ordklasser, og uttrykker sted, tid, måte eller grad.
• Preposisjon: ubøyelig ord som oftest stilles foran et substantiv eller substantivisk brukt ord (styring) for å angi dets forhold til tid, sted, osv. F.eks. til, i, fra, med.
• Interjeksjon: utropsord, ubøyd ord som står utenfor setningsbygningen (å, au!). Interjeksjoner er ofte lydforbindelser som ellers ikke finnes i språket.
• Konjunksjon: bindeord som binder sammen like ord, setningsledd og setninger, disse bøyes ikke.
• Determinativ: ord som står som bestemmelse til et substantiv, f.eks. eiendomspronomen og påpekende pronomen.
• Subjunksjon: ubøyelige ord som innleder en leddsetning eller infinitivkonstruksjon, f.eks. at, hvis, å, som.

Fraser.

En frase er en gruppe ord innenfor en større helhet (setning) som fungerer som et setningsledd eller del av et setningsledd. Det finnes to hovedtyper av fraser: sideordningsfraser, som er en setning der to eller flere likeverdige ord er bundet sammen av en konjunksjon (og, men, eller), og underordningsfraser, der et ord er viktigst (overledd) og de andre ordene er utfyllinger, såkalte underledd. De forskjellige underordningsfrasene navngis etter overleddets ordklassetilhørighet. Infinitivfraser skiller seg fra de andre frasene, fordi overleddet her er et verb i infinitiv (å) og alle underleddene er utfyllinger. For at setningen skal være en infinitivsfrase, må å være et element i setningen. Verbene i fraser som ikke er infinitivsfraser skal sløyfes med en gang.

Setningsledd.

I en setning finnes det flere ledd, hvor leddene har ulike funksjoner. De viktigste setningsleddene er:

• Verbal (V), finitt (FV) og infinitt (IV).
• Subjekt (S), formelt (FS) og egentlig (ES).
• Direkte objekt (D.O)
• Indirekte objekt (I.O)
• Predikativ (P)
• Adverbial (A)
• Subjunksjonal (SUB)
• Konjunksjonal (KON)

Setningsleddene kan inndeles i tre hovedkategorier:

1. De verbiale (V): setningsleddet verbal (finitt og infinitt)
2. De nominale (N): setningsleddet subjekt, direkte objekt, indirekte objekt, predikativ og objektsfinitiv.
3. De adverbiale (A): setningsleddet adverbial i forskjellige varianter

 

Ved bruk av Diderichsens skjema (ovenfor) for setningsledd, følger disse reglene:

• Det er forfelt, mellomfelt og sluttfelt.
• Et finitt verbal er alltid i en setning, og den er primært på den andre plassen i en setning.
• Subjektet står alltid foran eller rett bak det finittet verbalet i helsetninger.
• Ledd som inneholder mye informasjon (informasjon som da gjerne sees på som "ubetydelig") er normalt plassert langt bak i setningen.

Med skjemaet har man en grunnstruktur å forholde seg til, og denne grunnstrukturen kan transformeres noe som fører til språklig variasjon.

Innenfor dette emnet er det også viktige begreper:

• Setning: en gruppe ord som inneholder subjekt + verbal i finitt form.
• Ytring: det som står mellom to store skilletegn (punktum, utropstegn, spørsmålstegn og kolon).
• Helsetning: en setning med eventuelle leddsetninger som tillegg.
• Leddsetning: en språklig helhet som oppfyller setningskravet, men som bare kan fungere meningsfylt som ledd i en større helhet.
• Setningsemne: oppfyller ikke setningskravet, men som fort kan bygges ut til hel- eller leddsetning ved tilføyelse av ett eller flere ledd.
• Setningsekvivalent: selvstendig språklig helhet som har lik funksjon som en helsetning, men som ikke like lett kan bygges ut til å tilfredsstille setningskravene.

Grammatikk er ikke så lett som jeg trodde det var. Blir visst en god del pugging opp mot eksamen som nærmer seg med stormskritt. Lykke til alle sammen!